Han skrev mer enn 20 bøker,  hundrevis av avisartikler, tok mer enn åtte tusen fotografier og han tegnet.

Samuli Paulaharju (1875-1944) vokste opp i Kurikka, 10 mil sør-øst for Vasa. Sin lærerutdanning fikk han ved Jyväskylä Lærerseminar. Han gikk ut herfra 27 år gammel og flyttet til Oulu. Her begynte han å undervise i kunst og håndverk ved en skole for døveblinde.

Samuli Paulaharju

Som de finske innvandrerne til «Landet der oppe ved havet», gikk han til fots. Han, som de andre, fulgte de flere hundre år gamle rutene. Ut på vinteren, i tida omkring solas tilbakekomst, var det tid for å legge i vei.

Fra Oulu dro han nordover. Fra Torneå fulgte man elvene til Karesuando. Det var flere valgmuligheter under veis, men de fleste dro mot Skibotn, Nordreisa, Alta og Vadsø.

Samuli Paulaharju hadde vært på flere reiser her nord, i 1925, 1926 og i 1927. Da han først sent ble oppmerksom på at det bodde kvæner i det som da var Kjelvik herred, kom han hit. Vi har sett bilder han har tatt i blant annet Kjelvik, Kamøyvær og Gullgammen.

Historikeren Einar Niemi skriver at når Paulaharju ikke alltid er helt nøyaktig, for eksempel når det gjelder personalopplysninger, så blir ikke hovedverdien av det han har gjort, knyttet til de eksakte data, og skriver:

«Vi får lite av egentlige historiske opplysninger, men desto mer om miljø, boforhold, eventyr og sagn og om det kulturmøte som fant sted her ute hvor også samer og nordmenn levde og virket.»

Samtidig omtaler han Paulaharju som en mester i å formidle, først og fremst i kuturhistorisk forstand.

Det var sommerhalvåret Paulaharju brukte til sine reiser for å studere folkelivet. Om vinteren skrev han, og arbeidet, først som lærer, og deretter fra 1908, som kurator ved Nord-Østerbotn Museum i Oulo.

Samuli Paulaharju tegnet også mens han var i Finnmark, han som også hadde undervist i kunst og håndverk. Vi skal snart kunne se flere av tegningene hans.

Det er han som har skrevet boken På Finnmarkens ytterste öer, ei bok som lenge var å finne i hyllene ved Nordkapp folkebibliotek.

Einar Niemi omtaler årsakene til den finske tilflyttingen som mange, og forholdene dem i mellom som sammensatte, men sier at hovedårsakene var befolkningsøkning i hjemlandet og rikt fiske i Varanger.

Om dette har Samuli Paulaharju skrevet, gjengitt etter Einar Niemi:

«Havet og havets grøde og hundrevis av fortellinger om det forunderlige Finnmark har vært finlenernes følgesvenn til Ishavet.»

«Tidende om det merkelige landet og enda merkeligere havet har uavbrutt funnnet vegent til Finlands ødemarker og lokket folket ut på vandring.»

Samuli Paulaharju var en produktiv forfatter, og skrev mer enn 20 bøker. I tillegg skrev han hundrevis av avisartikler og tok mer enn åtte tusen fotografier. Og han tegnet.

Samuli Paulaharju hadde ingen akademisk utdannelse i retning av etnografi, og ble av enkelte i samtidens elite, sett på med et litt nedlatende blikk. I dag blir han regnet som en av de aller fremste finske etnografene, eller folkelivskildrerne. I 1943 ble han utnevnt til professor.

Oppdatert 13. mars 2026 med kildene

• Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark fylkeskommunes historie 1940-1990, Finnmark fylkeskommune, Vadsø
• Einar Niemi (1982) «Finsk bosetting i Nordkapp» i Årbok for Nordkapp 1982,
• Einar Niemi (1976) «Emner fra Finnmark» i Trekk fra Nord-Norges historie, Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo 1976 2. opplag,
• Paulaharju, Samuli (1935) På Finnmarkens yttersta öar, Tornedalica, Luleå 1982
• Wikipedia (2017) «Samuli Paulaharju» engelsk versjon 2017.05.18

.HOME   BACK.

Samefolket vi møtte, i Honningsvåg, og omkring på Magerøya, har sine røtter i nordområdene tilbake i århundredene, for ikke å si tilbake i årtusenene.

Deres forfedre og formødre har levd sine liv i det vi kan kalle Sapmi, her hvor midnattsola skinner sommeren igjennom, og mørketida ubønnhørlig kommer et stykke ut på vinteren og varer i et par måneder.

Samer vi møtte i Honningsvåg i etterkrigstida, folk som i sommerhavåret gjennom generasjoner, ja helt fra 1600-tallet, har fulgt reinflokkene sine inne fra Finnmarksvidda og ut hit.

Området der samekulturen i løpet av de to til tre siste tusen årene har utviklet seg, blir av samer gjerne omtalt som Sapmi. På de store viddene har den samiske kulturen med sine språk, sin religion, og sin levemåte som nomader utviklet seg uten større påvirkning fra folk lenger sør.

Med folk utenfor har det blitt drevet handel, kanskje mest i fredelige former.

Med sin levmåte under andre forhold enn folk lenger sør, og dermed under vilkår forskjellig fra folk omkring, har de levd med sine egne språk, og med sine egne religiøse forståelser av tilværelsen.

Samtidig har de gjennom sin kontakt med omverdenen sett og erfart det, og oppfattet seg som annerledes, som samer. Identiteten deres har vært en annen, en identitet vi betegner som samisk.

Etter at nord-norske stormenn eller høvdinger helt fra 900-tallet begynte å interessere seg for landområdene, ble det sendt skatteoppkrevere inn i områdene. Både norske og svenske utsendinger, og utsendinger fra fyrsten i Novgorod kom hit som skatteoppkrevere.

Formålet ble etter hvert å å få underlagt seg områdene. De som ble avkrevd skatt, ble ansett som beboere i skattoppkrevernes landområde.

Områdene der samene har holdt til, i Sapmi, har blitt delt opp og  bunderlagt Norge, Sverige og Russland, og fra 1917 også Finland.

Publisert med kildene

• Eriksen, Thomas Hylland, (2013) Fredrik Barth, Universitetsforlaget, Oslo
• Barth, Fredrik, red. (1969) Ethnic Groups and Boundaries, The Social Organization of Culture Difference, Universitetsforlaget, Oslo
• Eidheim, Harald (1969) When Ethnic Identity is a Social Stigma, in Barth, Fredrik, red. (1969) Ethnic Groups and Boundaries, The Social Organization of Culture Difference, Universitetsforlaget, Oslo
• Richter Hansen, Einar (1990) NORDKAPP en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune 1990, Honningsvåg

.HOME  BACK.